Diapraksis

Språk er gøy. Og kjempeskummelt. 

Den modigste mannen jeg vet om, satt tre ganger utenfor en språkcafe før han turte å gå inn. Du er så sårbar, når du må kommunisere på et språk du ikke kjenner.

På skole og introduksjonsprogram må du prate, skrive, lese, og det er viktig. Men folk trenger å gjøre ting de mestrer, oppi alt det nye.

Hos oss får du en hammer, en øks, en feiekost, en pjål, en skurebørste, en kopp kaffe, en sag, en drill, en høvel, kan du hjelpe til å bære denne? hvor er tralla blitt av?? vi må sette på mer kaffe, vi må dreve dekket, og hvor er det blitt av bikkja?! (hun stikker av hele tiden, på opptil flere språk….)

Dialog møter praksis. Det er diapraksis. Vi har kanskje ikke så mye språk til felles enda. Men kommunikasjon er så mye mer enn det. Når du peker på den andre enden av bjelken, så skjønner jeg at vi skal bære sammen. Et nikk med hodet forteller meg hvor vi skal. 

Et smil når vi har fått det til, forteller alt. Og ordene kommer etter hvert, når vi trenger dem. De kommer i den farten som passer hver enkelt, det er ikke noe pensum eller mål som må nås her. Og etter hvert, når ord blir til samtaler, kan det bli mye moro! Veien er ofte kronglete, når man skal begynne å prøve og forklare ting. Det har blitt mye gestikulering, latter og hoderysting! 

Vi finner alltid ut av det.

Og vi finner alltid bikkja  ☺