Handling gir håp

Om diapraksis som metode for økt inkludering, integrering, mestring og fellesskap.

Håpets katedral startet i 2018 arbeidet med å bygge en flerreligiøs katedral, et hellig sted for havet, åpent for alle, uansett hva man tror på. Vi inviterte bredt ut til å delta. Vi opplevde at det i løpet av byggeprosessen utviklet seg vennskap på tvers av både alder, kultur, religion og nasjonalitet.

Flere av de frivillige har kommet og fortalt historier om hvor viktig dette prosjektet har vært for deres psykiske helse og hvordan de har følt at prosjektet har bidratt med å integrere dem i Norge. Hos oss har de fått lære språk, de har smilt og tullet, de har fått dele sin kompetanse med de andre i gruppa - og de har lært nye ting! Nå som katedralen er ferdig er de selvsagt veldig stolte over hva de faktisk har vært med å bygge, og at de er blitt det vi kaller Håpsbyggere. Men flere har og sagt at veien har vært like viktig som målet - altså at de ønsker å være mere på ”veien”. Det har fått oss til å tenke på at vi faktisk har oppnådd noe viktig, og at vi vil fortsette med.

Metoden vi har brukt kalles diapraksis, og er et nyttig verktøy i arbeidet med intergrering og for å skape gode møteplasser hvor folk føler seg velkommen og inkludert. Deltagerne har vært så mange at vi har vært nødt å skape «sideprosjekter» i tillegg til selve katedral-byggingen. Vi har laget biekatedraler (biehotell), vi har laget knagger, vi har plukket epler og presset eplemost.

En av mange aktiviteter i vår Diapraksis på Håpets katedral er “Pjåling” - en gammel høvelteknikk som skaper vakre overflater.

Diapraksis er et begrep som betegner hvordan representanter fra ulike religioner og kulturer deler et felles engasjement, og derfor går sammen om et felles arbeid.

Begrepet ble introdusert av forsker Lissi Rasmussen som bruker det for å vise til hvordan god dialog mellom forskjellig troende utvikler seg ved at mennesker gjør ting sammen. Dette fant hun ved sin forskning i blant annet Nigeria og Tanzania. En av grunnene til at diapraksis fungerer er fordi mennesker fra ulike religioner ofte har likt syn på hvordan de på en praktisk måte kan møte ulike utfordringer i samfunnet lokalt og globalt.