Det er så stille nå

Det er onsdag. Vanligvis kryr det av folk her. Folk som hamrer, roper, ler og barker. Jeg vet ikke hvor mange hundre meter med furu som har blitt barket på onsdagsdugnadene det siste året. Nå er det stille. Jeg kan høre vinden som blåser i sivet i Gjeddebukta. Det har jeg aldri lagt merke til tidligere. Jeg hører hvordan det fine blå flagget vårt slår i vinden. I dag er det sønnavind. Det har jeg lagt merke til, for de siste par dagene har det blåst hardt fra nord. Jeg som ikke liker stillongs har lidd. Prammen beveger seg litt sidelengs i vinden. Det er noe som lager en monoton knirkelyd. Noen går tur. To og to med litt avstand. Flere kommer til Isegran med bil, parkerer og går tur ute på øya. Man trenger et avbrekk nå. Fra innelivet og stillheten. Her ute er våren på vei. Endene ligger på reir i sivet. Til og med et sothønepar har funnet seg en plass på denne urbane-landlige øya rett ved sentrum. I dag er det noen i sving med å kjøre grus på den hullete veien inn til Maritime Center. En frivillig på Urda kommer med en trillebår med jernskrap han skal kaste i containeren. Vi preker litt om at det er viktig å komme seg ut om dagen. Være i vigør. Vi har begge lyst på en kaffe og vaffel, så ler vi litt og sier i kor at hverdagen kommer snart tilbake. Ja, hverdagen. Den dagen man tar for gitt. Hive seg på sykkelen, cruise ned bakken, bremse ned i krysset og tråkke på over gangbrua, rekke en kopp kaffe på Kaffebrenneriet før jobb. Preke med folk. Få noen tips. Le av noe dumt. Få en klem. Stoppe i gågata og slå av noen ord en tidlig morgen. Hverdagen med matpakke. I dag er det onsdag og alle tenker i større eller mindre grad på det samme. På corona. Dette viruset vi ikke har kontroll på, som skremmer oss til å vaske oss på hendene hele tiden og som får oss til å være hjemme. Til å være inne. Vi savner dugnaden, hamringen, latteren og blide fjes som er takknemlige og glade for å være ute. For å virke. Være sammen. Det kommer igjen. Det går over. Jeg lurer på hva som blir annerledes.

Ingenting blir som man tror.

Det blir bedre eller verre,

I hvert fall annerledes.

                          Rune Tuverud