Nyttårsforsetter som fortsetter
Av Dag Skottene
I dag begynner jeg med et dikt:
ETTER JULEKALENDEREN KJEM JANUARKALENDEREN:
Frå kvar av dei 31 lukene skal vi no plukke ut og kvitte oss med ting. Med den eine dårlege eigenskapen etter den andre. Ein for kvar dag. Grådighet. Misunning. Fråtseri. Latskap. Husj ut av luka med deg! Etter berre ei veke har vi klart å kvitte oss med alle dei sju dødssyndene./Men det er meir enn nok av andre lurvete karaktertrekk å ta av. Sjalusi. Likegyldighet. Sinne. Bitterhet. Husj ut av luka med bitterheten også!/Så er det slik med denne januarkalenderen. At neste år heng han der på veggen att. Like stinn og svanger som året før. Fullstappa av gamle og nye laster, lyter og all anna skrøpelighet./ Så er det bare å hive seg rundt igjen. Seie som Jan Erik Vold. «Det er håpløst. Og vi gir oss ikke». (Øystein Hauge).
Dette diktet liker jeg fordi det på en humoristisk og lun måte åpner opp for at forandring er mulig eller i alle fall at det er ønskelig og at vi ikke må gi opp. Samtidig uttrykker det en sterk nøkternhet til vårt idealistiske endringspotensiale. Vi er like fullstappet av lyster, laster og skrøpelighet i møte med neste års «januarkalender». Nyttårsforsettene fortsetter.
Det er dype prosesser i oss selv som påvirker vår evne til forandring. Mye henger sammen med vår selvforståelse, særlig i betydningen hvordan vi tenker om oss selv. Hva slags selvbilde som preger oss.
En måte å tenke på lyder slik: Vi er i stor grad skjebnebestemt. Vi har ikke særlig styring over det som skjer oss. Vi er egentlig i stor grad drevet av krefter vi ikke har kontroll over, f.eks. tilfeldigheter, andre mennesker, politiske krefter, økonomi (for mange, mangel på økonomi!) eller indre krefter. Vi kan føle oss som kasteball for egne personlighetstrekk og impulser. Tenker vi slik er det som skjer ganske uavhengig av egne handlinger. Da er vi ytrestyrt. Vi ser på oss selv som en «brikke» som flyttes rundt. Det er en deterministisk måte å se livet på. Med tanke på nyttårsforsetter betyr da determinisme at vi ikke kommer noen vei med vår egen vilje og vårt håp om forandring. Vi føler oss låst. Jeg tror det er relativt få mennesker som tenker så negativt om seg selv, men da må vi huske at mye av vår «indre dialog» også fungerer minst like mye ubevisst som bevisst. Vi føler oss jo ofte som et levende bevis på vår mislykkethet når vi atter en gang ser hvor fort vi svikter i forhold til nyttårsforsettene. Har du da noen gang tenkt: «Var det ikke det jeg sa!» Selvoppfatning er kompliserte greier.
En alternativ tankegang lyder slik: Det som skjer i livet er i stor grad avhengig av egne holdninger og handlinger. Vi kan selv påvirke utfallet av mye gjennom vår egen aktivitet. Vi kan velge å være selvbestemmende og ansvarlig i vårt eget liv. Vi er deltagende, handlende, igangsettende og frie «aktører». Bak slik tenkning ligger en påstand om at det bildet vi «konstruerer» av oss selv nettopp er avgjørende for innholdet i vår selvforståelse. Altså: når jeg står foran et nytt år, så vil samtalen jeg har med meg selv om muligheten for positiv forandring i egen væremåte være helt vesentlig. Det er jo logisk, men krevende i praksis. De fleste mennesker befinner seg på en skala et sted mellom brikke og aktør.
Hvor vondt det gjør å ikke greie å oppfylle et nyttårsforsett kommer an på graden av forsettets eksistensielle betydning i livet ditt. Gjør du alt for å nå ditt mål, vil nederlaget kunne drive deg inn i fortvilelse og skamfølelse og true din selvrespekt. Jeg tror alle mennesker vil kunne gjenkjenne grader av slike følelser. Mange lever et helt liv med stor avstand mellom idealene og virkeligheten. Det er grunn til å ha stor respekt for menneskers kamp med seg selv. En av kunstnerne som var vel kjent med denne kampen, er lyrikeren Hans Børli (1918-1989). Jeg avslutter med diktet: «Det vanskeligste». Legg merke til hvordan Børli midt i sin egen smerte ønsker – å prøve med det gode og være vennlig mot seg selv – slik at han kan bevare sin selvrespekt. Det er også et håp og et ønske jeg har for oss som går inn i det nye året:
Det vanskeligste
«Det vanskeligste er å holde ut med seg selv. Holde ut med seg selv og bære over når det lukter sure strømper av din sjel. Men prøv med det gode! Husk du skal bo i hus med deg selv så lenge lyset brenner i øynene dine. Hver morgen skal speilet hviske til deg der du står innsydd i ditt eget skrukne skinn og med såpe rundt øreknutene. - Dette er Du, Du… Men prøv med litt vennlighet, et strøk over det glisne håret kanskje: - Det går nok bra, kamerat. Det går nok bra… For mye av hatet og kulden i verden kommer av menneskets tærende selvhat. (Hans Børli)