Året da alt ble forandret

Året da alt ble forandret Av Dag Skottene

Hadde noen av oss for et år siden fantasi til å forestille oss hvordan det siste året skulle bli? At vi skulle oppleve noe så rystende og gjennomgripende, at livet vårt skulle settes så fullstendig på hodet? At hele verden skulle veltes om av et lite, usynlig virus med så ufattelige og destruktive konsekvenser? Svaret må være et klart nei, med unntak av noen få forskere og historikere med spesialisert innsikt. Var vi naive? Det synes jeg er en for hard dom.

Vi har grundig fått lære vår sterke avhengighet av det menneskelige fellesskap. Jeg ser tydeligere enn noen gang at troen på det sterke, uavhengige og betingelsesløst, selvstyrte individet er en blindvei: At du og jeg som enkeltmennesker stort sett greier oss selv her i verden. At vi er vår egen lykkes smed. Det er en grotesk fordreining av virkeligheten. (Jfr. «Det finnes ikke noe slikt som et samfunn. Det er bare individuelle menn og kvinner, og det er familier». Margaret Thatcher, 1987). Som kjent var den britiske statsministeren Boris Johnson først litt for «kjepphøy» i forhold til smittefare i fjor da han ble smittet. Han kom adskillig mer ydmyk ut fra sykehuset og sa om sine slitne pleiere: «I owe them my life». Og med tanke på den formidable oppgaven som lå foran, la han til (med klar referanse til Thatcher): «We are going to do it, we are going to do it together. One thing I think the coronavirus crisis has already proved is that there really is such a thing as society». Så ja, det finnes noe slikt som et samfunn – til og med noe slikt som et verdenssamfunn. (Gudmund Hernes, Morgenbladet 17. april 2020).

Hva mer har vi lært?
Dugnad og ansvar. Vi kommer ikke ut av denne krisen uten felles innsats. Det er summen av den enkeltes ansvarlighet og trofaste oppfølging av smittevernreglene som gjelder. Det er tøft. Det er krevende og tungt. Mange er grundig lei nå. Men det er viktig at vi står løpet ut. (Slik snakker Erna og Nakstad også, og de har jo rett).  Jeg tror signaleffekten fra andres dugnadsånd rundt oss er viktig. Den gir oss mot på at dette skal vi greie sammen. Håndvask, ansiktsmaske, testing, isolasjon ved symptomer, nødvendig sosial distanse. Vi begynner å få god trening nå. Og vi har blitt ganske gode på å utsette behov og å sette ting på vent. Kjedelig, men vi har ikke noe valg. 

Epidemien rammer ulikt. Eldre rammes hardt, likeledes barn og unge. Mange får det veldig belastende med permitteringer, oppsigelser og ødelagt økonomi. Flere grupper utsettes i mye større grad for smittefare enn andre: helsepersonell, bussjåfører, politi, lærere, butikkansatte, rengjøringspersonell, osv. Jeg kjenner en stor takknemlighet for de som «står i stormen» måned etter måned. Vi trenger å ta en skikkelig runde i etterkant om rettferdighet og anstendig avlønning med tanke på vanlige folks arbeidsinnsats. Den internasjonale ulikheten gir dessuten et rystende bilde av urettferdigheten i verden og viser stor ulikhet i fordelingen av ressurser. Bildene fra land der vi ser kampen på liv og død når sykehus-systemet bryter sammen, sitter for alltid fast på netthinnen.

Sosial distanse. Det er utrolig slitsomt å hele tiden gå med sosiale bremser - konstant være på vakt. Når medmennesker som til vanlig er kilde til glede og inspirasjon plutselig er potensielt farlige smittebærere, så gjør det vondt. Å være folkesky bryter alvorlig med grunnleggende behov for nærhet og fellesskap. Og det bryter med muligheten til å bygge tillit og gjensidighet mellom mennesker. Særlig når det varer over så lang tid blir det veldig ugreit. Men vi vet at tiltakene er nødvendige. Mange har blitt utrolig dyktig på å kompensere. Jeg visste ikke at jeg skulle bli så glad i    
telefonen, face-time og datamaskinen! Jeg har fått en helt annen respekt for at «skravla går». Vi savner den vanlige praten over kaffekoppen, og ikke minst ønsker vi å bearbeide, sette ord på alt som rauser innover oss. Altfor mange er alene med sine bekymringer.

Mental belastning. Det er flere kilder til psykisk tunge tak: den vedvarende smittefaren, manglende menneskelig kontakt, mye tøffere belastninger på jobb, ensomhet, usikkerhet i forhold til jobb og økonomi. Den usikre tidshorisonten på pandemiens varighet er en belastning i seg selv. Vår egen sårbarhet blir overtydelig. Den tydeligheten skal det noe til å takle. De fleste har vel kjent på ulike grader av frykt og angst. Mange strever med å holde slike følelser innenfor rimelige proporsjoner så de ikke blir lammende. Det strevet er helt vanlig. Særlig tenker jeg på eldre som i lange perioder har blitt sterkt isolert og utsatt for helsefare. Og ungdom og studenter som må leve helt på tvers av det som er naturlig med tanke på vennskap og utvikling av sosiale evner. De unge har egentlig ikke tid til å vente, deres tid er nå.

Tro og håp. Vi vet at dette vil gå over, men vi vet ikke når. Det er avgjørende at vi forsøker å holde oppe en positiv forventning og tro på en framtid der viruset er overvunnet. «En sterk tro kan ikke gjøre setebeltets jobb i en bil. Tro gjør ikke medisinen overflødig. Men troen kan hjelpe oss å øyne alle de mulighetene som finnes hinsides pandemien». (Henrik Syse: «Ord i krise. Refleksjoner om håp i koronaens skygge»). Når vi har en håpefull innstilling ønsker vi det beste for samfunnet og for våre medmennesker. Håpet setter en retning og en standard for hvor vi skal videre. Har vi håp former det også hvordan vi møter andre mennesker og tenker om deres framtid. Dermed vil det åpne opp for en innstilling preget av omsorg, medmenneskelighet og hensynsfullhet. Det trenger vi mye av i slike tider som nå. Jeg har også sansen for en vennlig humor midt oppe i gravalvoret. I Aftenposten for noen uker siden hadde Skavlan tegnet to menn på en benk i parken. En av dem kommenterer koronatiden: «Etter ti måneder med hjemmekontor har jeg sagt opp jobben for å tilbringe mindre tid med familien!»

Vi har grunn til stor takknemlighet når vi ser hvordan politikere og smittevernmyndigheter har taklet en svært krevende krise. Takk også til de som har stått på for å redde liv og helse og alle de som har gjort en stor ekstra innsasts. Visst har smitteverntiltak og nedstenging skapt stor uenighet og debatt.  Ikke minst har jeg respekt for alle de menneskene som er hardt rammet av tiltakene og av viruset. Det har vært noen «feilskjær» og en del ulogisk og urettferdig, men i hovedsak mener jeg at myndighetene til nå har funnet en noenlunde akseptabel balanse mellom «frihet og nødvendighet» i smittevernarbeidet. Vi er privilegerte som får leve i Norge i koronatid. Tusen takk!