Hue over vann
Hue over vann?
Kronikk av Dag Skottene. Kronikken har tidligere stått på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad
Denne kronikken er en utdyping og en nyansering av et tema jeg har skrevet om i SA tidligere: «Målbevissthet og pågangsmot». Når jeg samler responsen jeg har fått og mine egne tanker, så lyder det slik:
Det er en illusjon å tro at bare vi setter oss mål og har nok pågangsmot og vilje, så blir livet slik vi ønsker. Sannheten er at vi egentlig har ganske liten kontroll og styring over vår egen skjebne og livskvalitet. Livet er fylt av en masse gruff, stress, herk, frustrasjon og motgang. Er det ikke det ene, så er det det andre. Men vi prøver å skjule denne opplevelsen for oss selv og andre. Satt på spissen(?): Vi prøver å fremstå vellykket mens sannheten er, for de fleste av oss, at vi strever med å holde hodet over vann. «Det virker som om vi stadig vekk lar oss overraske over at livet ikke er perfekt. Vi blir forvirret og forurettet hver gang tilværelsen ikke følger oppsatt skjema. Og når livets smerte stadig melder seg, har vi ikke de begrepene og forståelsesrammene vi trenger….. Måten vi tenker om livet på, er i stor grad orientert mot idealene og i liten grad orientert mot mislykketheten og at den er uunngåelig». (Åste Dokka: «Leve vanskeligere»).
Et ensidig fokus på målbevissthet og pågangsmot er en blindvei for enkeltmennesker og samfunn.
Jeg antyder noen mulige sammenhenger:
1. Grip dagen, stå på, sett deg ambisiøse mål! Livet kan lett bli et målstyrt kappløp der «jungelens lov» tar styring over oss: Spis eller bli spist. Da blir vi nådeløse i vår konkurransementalitet. Samarbeid og solidaritet taper. Det gjelder å vinne, bli best og overgå andre.
2. Bak de sterke forventningene til «å skape sitt liv» ligger mye smerte. Spesielt unge mennesker opplever et press fra alle kanter. Moderne medier minner hele tiden om at muligheter til selvrealisering er grenseløse. Det kommer an på deg selv. Mange føler at de deltar i en uavbrutt eksamen. I den kampen kjennes det slett ikke alltid ut som «hue er over vann».
3. Troen på at vi har full kontroll og styring over livet forsterkes rimeligvis av at de fleste mennesker i Norge lever under ekstremt trygge velferdsordninger og systemer. Det er nok ikke bare en floskel å si at å være født i Norge, er som å vinne i Lotto. Det høye utdanningsnivået former oss til rasjonelle mennesker som «tror på» teknologi og vitenskap. Og likevel kan vi føle en dyp fortvilelse og smerte over livet. Det er et paradoks(?), men like fullt kjenner vi at vi ofte overveldes.
4. Det er som vi midt i vår velferd og lykke blir innhentet av virkeligheten. Innsikten fra filosofen Arne Johan Vetlesen om det han beskriver som livets uunngåelige grunnvilkår kan gi oss en dypere forståelse: Sårbarhet, avhengighet, dødelighet, eksistensiell ensomhet, relasjoners skjørhet. En refleksjon over disse grunnvilkårene kan vise oss en vei.
Det gjelder å finne en god balanse mellom målbevissthet og forandringsvilje på den ene side. Og en erkjennelse og aksept av vår sårbarhet og manglende kontroll over livet på den annen side. Det er utfordrende, men verd å strebe etter. Uten mål og ambisjoner for framtida blir livet vårt flatt og uten gnist. Oppgitthet og resignasjon overtar som livsfølelse. Vi trenger energien og drivkraften i troen og forventningen om at ting kan bli annerledes, både for oss selv og våre medmennesker. Slukker vi våre håp og drømmer, er jeg redd vi slukner som mennesker. Samtidig er det en kunst å bevare ydmykheten i møte med alt vi ikke har styring over. Vi jobber og legger til rette så godt vi kan, men «vannet stiger» ofte mer enn godt er. Jeg undres: ligger det ikke en slags frihet i å kunne akseptere virkeligheten som den er? Da søker vi en forsoning med det uperfekte. Og vi forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. En slik aksept er ikke det samme som resignasjon, men heller en erkjennelse i tråd med livets egne vilkår – de uunngåelige grunnvilkårene. Hvis vi klarer å akseptere at livet er som det er, ikke som vi synes det burde være, så kan det kanskje gjøre livsveien jevnere å gå. Men jeg tror ikke at en slik akseptering kommer så lett. Den er gjerne et resultat av en kamp med seg selv. Nå
i pandemi-tider kjenner vel de fleste disse prosessene krevende både i sitt eget liv og som en
kollektiv utfordring. Den kjente «sinnsrobønnen» mister aldri sin aktualitet. Formuler den på din egen måte ut fra din tro og ditt livssyn:
Gud, gi meg sinnsro
til å akseptere de ting jeg
ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og visdom til å se forskjellen.